Polka møter komponisten Frédérich Chopin, som påstår at denne verdenen bare er en drøm. Begge deler samme skjebne, de har ikke lenge å leve. De møter foreldreløse Algeretto og Beat fra Ritardando som har bestemt seg for å reise rundt i verden.
De ønsker å møte Count Walts av Forte og spørre han om en ny medisin, som er effektiv, men har ganske skremmende bi-virkninger. Reisefølget prøver også å overbevise Chopin om at han er i en virkelig verden som ikke er en av drømmene hans, noe som viser seg til å være svært vanskelig.
Historiene er delt inn i kapitler, hver av dem presentert av et Chopin’s pianostykke. Hvert kapittel tar for seg en del av livet til komponisten og hva som kunne ha inspirert han til Ã¥ skape den musikken. NÃ¥r man skal begynne pÃ¥ neste kapittel er det stort sett det samme om og om igjen. Kapittelet tar slutt og man mÃ¥ se pÃ¥ en cutscene som blir etterfulgt av et pianostykke og litt mer historie om Chopin og etter det en introduksjon til neste kapittel, det varer ganske lenge. Det er mulig Ã¥ hoppe over, men det er ikke særlig lurt nÃ¥r man vil følge med pÃ¥ hva som skjer første gangen.
Grafisk sett er spillet nydelig. Omgivelsene er rike på detaljer og det er veldig pent å se på. Cellshading på karakterene fungerer utmerket, noe som får dem til å se ganske rene og pene ut.
Kamp systemet er noe av det sterkeste elementet i spillet, turn-based opplegget virker ganske bra og er lett Ã¥ holde styr pÃ¥. NÃ¥r man slÃ¥r pÃ¥ fiendene bygger man opp noe som kalles en “echo”-bar. Mer samlet “echo” gjør spesielle angrep mye kraftigere. Nye skills fÃ¥r man ved Ã¥ levle karakterene dine som tar litt tid. Lys og skygge omrÃ¥der pÃ¥virker hva slags spesial angrep de kan utføre i en kamp.
Etter Ã¥ ha tatt kÃ¥l pÃ¥ en spiesiell boss fÃ¥r man oppgradert ditt party level. For hver party level fÃ¥r man en fordel og en ulempe. For eksempel lengre combo-angrep, men mindre “tactical”-time som er tid en karakter fÃ¥r før de angriper for Ã¥ planlegge et angrep. Combo angrepene kalles for harmony-chains, som er en rekke med utførte spesial angrep. Det er lurt Ã¥ ha fullt echo nÃ¥r man gjør det for best mulig effekt.
Ellers sÃ¥ er det ikke sÃ¥ mye mer Ã¥ gjøre enn hoved-historien. Sidequest bestÃ¥r av Ã¥ spille litt musikk med noen NPC. Man samler “score pieces” og velger ut den som passer best sammen med NPC’ens score piece. Hvis du har valgt riktig fÃ¥r du en EZI, som er en accessory. Yay.
Jeg var veldig spent på spillet ettersom at den hadde fått mye ros, men etter å ha pint megselv gjennom hele spillet er jeg imponert over at jeg i det hele tatt hadde ork til å sitte rundt 30t med å bli ferdig. Historien er så sinnsyk linær, ensformig og kjedelig. Måten de hadde kuttet opp kapitlene på var elendig og spillet ble kjedelig etter to kapitler. Formel på spillet: introduksjon -> slossing gjennom maps -> boss -> cutsence -> introduksjon -> slossing gjennom maps -> boss -> cutsence -> osv.
Jeg følte at slutten på hovedhistoriene føltes ukomplett og ikke så godt planlagt. Ingen av karakterene fikk min sympati og jeg kunne ikke bry meg noe mindre om noe godt eller vondt hendte mot dem. De var bare rett og slett uinteressante stereo-typer som hadde blitt satt sammen på en veldig dårlig måte. Og de som liker å samle på achievements/trophies kommer til å slite litt.
Nok ris, for nå kommer litt ros. Som sagt syntes jeg kamp-systemet var ganske artig. Grafikken er nydelig og musikken veldig fint å høre på. Det var også ganske interessant at de inkluderte en virkelig historisk figur og hans livs-historie. Og det er mulig å velge om de skal snakke på engelsk eller japansk! Det var vel det.
Om jeg kunne summere hele spillet med to ord: Eternal Snork-ata.
Samlet karakter: 4.5/10
Spillet scorer dårlig fordi historien er tynnere enn flattbrød og enda tørrere, men det smaker jo litt godt og har en gøy overflate.
Her er det ingenting! Bli den første til å kommentere?